Hvordan jeg løper 100 Mile-løp med type 1-diabetes

Hvordan jeg løper 100 Mile-løp med type 1-diabetes

I 2014 ble jeg diagnostisert med diabetes type 1, en kronisk sykdom der bukspyttkjertelen din produserer lite eller ingen insulin. Jeg hadde nettopp kommet tilbake fra en månedslang tur til India og trodde jeg hadde jetlag fordi jeg følte meg veldig treg og var veldig alvorlig dehydrert. Moren min er lege, så hun understreket at jeg får tatt blodprøver. Det var en superrask, rask diagnose – innen en dag etter å ha vært på insulin. Heldigvis ble jeg aldri innlagt på sykehus, noe mange med type 1 opplever når de først får diagnosen fordi symptomene begynner raskt og kan være alvorlige.

Diagnosen kom som et sjokk. Jeg er en ultramaratonløper, jeg løper 50 og 100 mil, og dette var absolutt ikke noe jeg forventet. Det første spørsmålet jeg stilte endokrinologen min var: Hvordan skal jeg fortsette å løpe ultramaraton? Det var ikke et spørsmål hun aldri hadde hørt før.

Prosentandelen av løpere som gjør slike løp som meg er så liten som den er, enn si med en autoimmun sykdom som type 1, så jeg hadde egentlig ikke så mange eksempler. Det var definitivt leger og utøvere som hadde mye tvil om min evne til å fortsette å løpe maraton. Jeg er også veganer, og de prøvde å få meg til å gå over til et kosthold med mye kjøtt for å kontrollere insulinnivåene mine, og jeg sa bare: "Vet du hva? Jeg skal bare finne ut av det selv." Og det har jeg liksom. Jeg hadde en venn som løp 100 mil som diabetiker av type 1, så jeg kunne kontakte ham og spørre om råd, men det som fungerer for noen andre fungerer kanskje ikke for deg siden alles nivå og behov er så forskjellige at jeg måtte finne ut av dette på egenhånd. Jeg begynte å se på teknologi for type 1-diabetikere, og jeg tror at innen 10 dager etter diagnosen min var jeg på en insulinpumpe og en blodsukkermåler, noe som gir meg friheten til å slippe å håndtere injeksjoner.Jeg kan justere insulinnivået etter behov, noe som er veldig ofte.

Livet som type 1-diabetiker er en 24/7 balansegang. Insulinpumpen min er under huden og noe jeg bokstavelig talt må tenke på hele dagen. Det er ikke et øyeblikk på dagen jeg ikke er klar over at jeg er ansvarlig for måten jeg går, snakker og puster på. Det er forferdelige tilfeller av type 1 diabetikere som legger seg, når et lavpunkt gjennom natten, og aldri våkner igjen. Folk kan dø av denne tilstanden; det er en veldig reell realitet. Som type 1-diabetiker gir du deg selv insulin for hver bit. Du endrer insulinnivået for trening. Så når jeg går på boksing vet jeg at insulinet kommer til å gå opp på grunn av kortisolet. Jeg vet at det synker under et langt løp, så jeg må redusere det til visse tider. Jeg må spise sukker på et bestemt tidspunkt, før, etter eller under. Alt handler om matematikk og timing. Jeg har ikke spist en matbit på tre år og har ikke tenkt på forholdet mellom insulin og karbohydrater og hvor mye jeg bør ta, hva jeg planlegger å gjøre den neste timen, eller hva jeg gjorde før.Jeg tror ikke jeg har sovet gjennom natten siden jeg fikk diagnosen fordi jeg har enheter som forteller meg om jeg er høy eller lav eller hva det er...det er galskap. Jeg kan ikke engang huske hvordan det er å ikke fungere uten å måtte tenke på disse tingene. Likevel tror jeg overgangen hadde vært mye vanskeligere hvis jeg ikke hadde vært en utholdenhetsløper med en slik bevissthet om kroppen min – jeg var allerede så bevisst på hvordan jeg spiser, hvordan jeg beveger meg, og hvordan jeg føler meg i hvert øyeblikk, spesielt når jeg løper og trener.

Heldigvis gir teknologi meg muligheten til å justere insulinnivåene mine og redusere risikoen så mye som mulig. Men jeg er risikabel av natur. Da jeg ble kontaktet av National Geographic for å vandre Serengeti i Tanzania, sa jeg ja. Jeg vandret nesten 200 miles med en gruppe mennesker, søkte og levde av landet - ingen telt, ingen mat. Insulinet mitt ble oppbevart av filmteamet, men bortsett fra det fikk jeg ingen hjelp. Jeg er ganske sikker på at jeg er den eneste type 1-diabetikeren dette noen gang har skjedd med. Ja, det var definitivt virkelig skumle øyeblikk der jeg trodde jeg satte livet mitt på spill. Det høres kanskje dumt ut, men jeg tror fortsatt virkelig på å leve modig, og jeg ser egentlig ikke på meg selv som et offer. Jeg er tvunget til å bli sterkere på grunn av det. (

Robin Arzon forteller hvordan en nær-døden-opplevelse inspirerte henne til å bli trener

Likevel er det uforutsigbart. Under et maraton er folk ofte redde for å treffe veggen. Jeg vil si at lavt blodsukker er en vegg x 100, og det er en vegg som virkelig kan sette deg i en nødsituasjon, som er det som skjedde på det siste Shape-halvmaratonet. Min første var på Tokyo Marathon i 2014. Som diabetiker er du i fare for at blodsukkernivået ditt blir for lavt og for høyt. Selvsagt, hvis du driver med en utholdenhetsidrett, er lave nivåer forferdelig fordi du ikke har nok sukker til å fungere, men det kan lettere avhjelpes med Gatorade eller sukker. Men i både Tokyo og Shape Half sviktet insulinpumpen min og jeg sluttet å få insulin, så blodsukkeret mitt økte, og uten insulin for å senke blodsukkernivået, jobber kroppen altfor hardt. Det gjør det veldig utrygt for hjertet ditt å gjøre noe som et maraton, noe som allerede får det til å jobbe ganske hardt. Trettheten var som å løpe med kjøleskap på ryggen – organene mine slet rett og slett.Men fordi jeg også er veldig sta, fullførte jeg likevel begge løpene. På Shape Half visste jeg at jeg hadde en løkke til av parken, så jeg sakket bare ned og gjorde det. Jeg visste at hvis jeg holdt det innenfor et komfortabelt område, ville jeg ha det bra fordi jeg har en ganske høy toleranse, men det var frustrerende å takle et tilbakeslag.

Type 1 diabetes er en 24/7 ting som irriterer meg fullstendig. Men det er en fordel: Jeg har flere muligheter hver dag til å vise meg selv at jeg alltid har litt mer styrke.

Og heldigvis kan jeg nå hjelpe andre mennesker i min stilling som medlem av lederrådet for Nick Jonas' ideelle organisasjon Beyond Type 1. Det handler egentlig om å øke bevisstheten og skape et støttende, relaterbart fellesskap. Mye av innholdet der ute er rettet mot barn, men Type 1 kan påvirke hvem som helst når som helst (det er derfor det ikke lenger kalles "juvenil diabetes"), så det er et flott og nødvendig utløp for andre voksne der ute. Det er mye fryktbasert informasjon der ute. Noe av det er praktisk, men mye er jeg ikke enig i. Jeg tror bare ikke vi kan leve i frykt.